Midt-Troms Tindegruppe

Står opp,ikke så veldig tidlig.Ser ut av vinduet.Ok vær i dag,må vel gjøre noe ute ihverfall.Ringer  Torleiv og blir enig om å finne på noe.Foreslår ett par forskjellige ting,blant annet en liten alpin klatretur på Senja.Det høres spennende ut sier han.

Vi kjører mot nord-senja.Det er god stemmning i GT`n med takluka oppe i godværet og synging etter radioen.Vi kjører forbi Breitind,Store-hesten og Burstind.På Bringtinden er det mange muligheter som jeg og Bent har sett på tidligere som jeg hadde lyst til å teste ut. så vi setter bilen ved Bringtinden.Vi bestemmer oss for ei renne som ser fin ut.

Kort anmarsj på fast snø,kosetur! Dette var Torleiv sitt første møte med stegjern og økser så vi tar det med ro.Vi kommer ikke langt opp i renna før vi må fram med tau og derfra klatrer vi rundt sju taulengder til toppen.Det er klassisk miks klatring på snø,is og frossen mose.isen som var tilstede i partier var mange steder tykk nok for skruer,men det var også ett kort parti med tynn is.Jeg var veldig fornøyd med å finne så fin klatring her og koste meg grådig.

Torleiv ble raskt fortrolig med å ha stegjern på beina og økser i hendene og taulagsrutinene fungerte godt.Vi kom tilslutt til toppen av renna og klokka hadde da blitt endel for vi hadde jo ikke begynt så tidlig akkurat.Flott utsikt utover mefjorden mens vi kveilet tau og spiste litt.Retur ble ned flanken på andre sida av egga mot øst.Vi var nede ved veien rundt ti og var enig om at det hadde vært en fin tur.

Fornøyd Torleiv på toppen av ruta

-Fin tur som anbefales.Ta med ett lite alpint rack inkludert 3-4 isskruer,ett knippe kiler,en større hex og en eller to friends.Normalt sett vil nok ett lag med to erfarne klatrere gå mest løpende utenom enkelte partier.Jeg valgte å bruke klatremetoden stort sett hele veien.

Av Aksel Sveum

En solfylt aften i slutten av mai, gikk Bent Eilertsen og Elin Jansson en ny rute på fortoppen til Kvænan, i mellom Sifjord og Flakstadvåg. Den ble gått rett til høyre for ruta “13-jenter”. Ruta fikk det utradisjonelle navnet “Børre Bæver” og har ca graden 5- .

På bildet ser dere de to rutene med rød strek, “Børre Bæver” til venstre, og “13-jenter” til høyre, mens rapellen er tegnet med lilla strek.

Ruta er en fin og fast rute. Den begynner med et relativt hardt opptakk (kanskje grad 5) kort etter starten på første taulengde, men etter hvert, på de 2 siste taulengdene byr ruta på fin 4+ klatring i rent og fast fjell. Byr på alt fra litt svaklatring, laybakk og et litt jamme-opptak.

Vel oppe kan man enten gå på løpende til toppen, og ned og rundt via en renne på baksiden, eller man kan traversere bort 15 meter til toppen av “13-jenter” hvor det finnes muligheter for to greie rapeller ned (det står et par kiler og en slagbolt der, men bruk skjønn og vurdering på hva dere rapellerer av på, vi skal snart få satt inn borebolter og skikkelig rapellfeste der). Vel nede kan man ta fatt på ruta “13-jenter” også.

Ruta er gjentatt av flere klatrelag etter på. Lykke til med klatring på ruta!

Av Bent Vidar Eilertsen

Spansdalen har lenge vært kjent som et bra sted å besøke, i hvertfall hvis man er blant dem liker å hakke seg opp frosne fosser vinterstid. Og den største klassikeren er kanskje Henrikkefossen, som vi selvsagt også vi ville prøve. En aprildag sto derfor Odd Magne Karlsen og jeg forventningsfulle på innsteget, og så opp på den bratte førstetaulengden. 80 meter og tre kvarter senere sto vi begge på det store snøfeltet ovenfor og tok inn omgivelsene. Fossen går i et digert dieder, og er smal i toppen og diger i bunnen. Førstetaulengden er bratt og vedvarende, og får pulsen godt i gang. Deretter vasser man over et snøfelt, før det bratner til igjen mot toppen. Over snøfeltet er klatringa likevel aldri særlig vedvarende, hvis man går for den enkleste linja, som vi gjorde. Vi toppet ut etter tre og en halv time, og fire 80-meters lengder. Vi skålte i XL-1 og ruslet ned gjennom skogen til høyre for fossen og tilbake til bilen, fornøyde med nok en fin tur.

Av Hans Petter Dahlslett, Harstad

Hans Petter Dahlslett og Odd Magne Karlsen gikk Skredbekken i Sørdalen i Indre Troms 1. april 2006. Fossen strekker seg 500 høydemeter fra ca 400moh til ca 900moh. Det ble klatret drøye ca 700m fordelt på 9 taulengder hvorav 1 var løpende. Linja som ble fulgt var grad WI5. Bestigningen ble unnagjort på 7,5 timer.

Fossen har tre markerte seksjoner. Den nederste starter med tre lange taulengder på moderat is/snø, deretter gikk vi løpende opp gjennom siste del av snørenna som ender under den enorme isveggen. Det var her Børge Solbakk hadde en epic under bestigningen i 95, da han skled ut usikret. Turen er malerisk beskrevet i boka “Høyt i Nord”, og var den eneste beskrivelsen av fossen som vi kjente til på forhånd. Det skal likevel være Ørjan Jensen med følge som hadde førstebestigninga rundt 90. Begge disse lagene brukte to dager på turen.

Med 80-meters tauet gikk isveggen på to taulengder, bratt klatring på høyre side som ender opp på en skrårampe under toppseksjonen.

Toppseksjonen er et gigantisk hav av is, med mange mulige linjer. Direktelinja opp den store søyla så ganske rå ut, vi valgte å traversere mot høyre til noe mer moderat terreng. Deretter toppet vi ut etter to ganske bratte taulengder gjennom toppveggen.

Returen gikk over fjellet ned til Østerdalen i strålende ettermiddagssol. Vel nede på veien fikk vi umiddelbart haik tilbake til Sørdalen og bilen, snakk om flaks! Da vår hyggelige sjåfør fikk se fossen slo han straks fast at enten måtte vi være “steike tullat”, eller så var det hele en aprilspøk! Vi avkreftet det siste og returnerte til Bardufoss for pizza og en øl. På vei hjem til Harstad dagen etter, stoppet vi i Spansdalen for en tur opp Henrikkefossen, men det er en annen historie.

Av Hans Petter Dahlslett, Harstad

350-400 klatre-meter Grad 4+

Jeg og Tor-Henrik gikk den i midten av februar. Fin rute som starter med relativt lett klatring. Vi klatret de første 200 meter i to taulengder. Der etter drar det seg litt til i topprenna. 3 taulengder. Inntresant klatring og stilig sted å være. Isen toppet ut oppe på platået. Retur ned baksiden (utmarsj rundt fjellmasivet nordvestover), eller rappel ned isen.

Man kjører ut mot Senjatrollet, og tar av mot Skaland, og når man har kommet ut av tunnelen som går gjennom Stormoa, parkerer men et sted mellom Botnvatnet og “Brå-svingen” før veien bikker ned mot Bergsbotn. Isrenna ligger da rett øst for veien, og går opp til fjellryggen til fjellet Hesten 865 moh.

Av Trym Sæland