Etter å ha labbet rundt på Bødalsbreen på kurs i en uke satte jeg kursen for sognefjellet og Turtagrø.Der skulle jeg klatre med Hallgeir Kalland som er en eminent trinnhugger fra Kalland ved Førde.Værutsiktene var ikke videre bra,men man må jo prøve. Det ble mye kaffe,kaker og øll mellom studier av meteogrammet i resepsjonen.
Dette blir nok stående som sommeren som virkelig markerte forskjellen på alpin-klatring og vanlig klippe-klatring for meg.
Første og eneste tur klatretur med hallgeir ble ett forsøk på søre-dyrhaugstind fra bandet.En tur som ble noe mer spennende enn vi satte pris på….Etter en noe alpin start klokka fem og anmarsj gjennom skagadalen opp til bandet var det klyving opp ryggen til innsteget.Så klatret vi to greie taulengder opp til en stor hylle.Opp fra hylla er det mulig å velge flere varianter.Intensjonen var å gå den letteste veien.Fjellet var glatt og sleipt så det fristet ikke akkurat å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig. Jeg hadde gått denne ruta før på instruktørkurs i fjor sommer.Den gang fikk han som ledet denne taulengden høre at han var på vei ut av ruta når han var i ferd med å bevege seg ut til venstre rundt ett markert flak som er tegnet inn i føreren.Det er her den letteste varianten går som er gradert 4+.Med dette i minne rotet jeg meg opp en 5+ variant istede.Forsøket på å lede 5+ med stive støvler på sleipt fjell ble selvsagt for mye for meg.
Jeg fikk inn en liten kile i ett riss på cruxet og gjorde ett forsøk på å dra meg forbi.Så prøvde jeg å stå i en improvisert stige for å få inn en plassering høyere oppe(god alpin stil:).Det var mens jeg sto i denne stigen og forsøkte å komme høyere i den at jeg dro ut kila jeg hang i og fikk meg en suser som stoppet ca en meter eller to over hylla.Jeg kjente raskt etter at jeg fortsatt hadde armer og bein på plass(Jeg var kjempeheldig og fikk bare ett lite skrubbsår på hånda). Jeg og Hallgeir pustet lettet ut og var enige om at det var nok for i dag.Ett eventuelt beinbrudd her ville nok endt med rapell ned til innsteget og så ville man blitt liggende der til man kunne bæres ut eller til været ble bra nok for helikopterflyging.
Vi bant en slynge rundt en blokk og var i ferd med å kaste ned tauene når vi så folk nede på innsteget.Vi ropte ned til de at de måtte komme seg ut av fallinja.Fjellet er ikke spesielt fast i Hurrungane… Det tok litt tid og noen småstein før de skjønte hva vi mente for noe,men vi kom nå oss ned til innsteget med en rapell på 50 m(Det går akkurat med en meter nedklatring ned til innsteget.Det andre taulaget besto av to godt voksne karer.De ble ganske utpsyket av att vi kom ned ruta og endte opp med å bare klatre en taulengde.Vi trasket ned dalen til teltet og lagde oss en bedre middag.Seinere på kvelden ble det noen øll for å feire at jeg fortsatt var i ett helt stykke.
Hallgeir reiste så ned til Stryn for å føre sin onkel på breen mens jeg ble igjen oppe på Turtagrø.
Jeg hadde lyst til å slappe av litt å lese klatrebøker i bibloteket og jeg hadde ett lite håp om at det kunne være muligheter for en tur til før jeg stakk nordover igjen.Jeg hadde nemlig truffet Marius olsen som hadde guide-praksis
med norgesguidene i Hurrungane.Han kunne godt tenke seg å gjøre noe annet enn å føre på Storen og spanderte en av hviledagene sine på å dra på tur med meg.Vi hadde ikke klatret noen ruter sammen før så det ble litt diskusjon om utstyr og slikt.Spesielt var det morsomt å se det svært nedlsitte kamklile-racket til “utstyrspusheren” Marius. Vi vurderte flere alternativer,men endte opp med Nordøstpillaren på søre-dyrhaugstind.En rute som ser fin ut på bildet i NTK føreren og som omtales som fin klatring i stort sett fast fjell.
Noe som muligens stemmer dersom man traverserer inn i ruta og bare går de fire siste taulengdene.Vi klatret ruta i sin helhet fra breen og opplevde store deler av ruta som safari.Det var mye løst,begrodd og sleipt fjell.Vi klatret i svasko,men måtte gå det “flotte” svaet gradert 5 som det er bilde av i føreren teknisk….Fjellet var så sleipt at man aldri følte seg trygg på om man sto godt.Når man satte foten på noe som man trodde var bra så opplevde man ofte at den bare sklei av.Det var den mest psykende klatringen jeg har opplevd på grad 3 og 4.Det føltes ganske seriøst.Når vi kom til de siste taulengdene som faktisk var ganske fine var psyken min rimelig dårlig og Marius fikk gleden av å lede.
På cruxet hang det en slynge fra en bankebolt og det var bygd en liten varde under slik at man nådde opp å fikk en fot inn i slynga når man sto på toppen av varden.
Vi var snart på toppen av søre-dyrhaygstind hvor vi byttet til klatrestøvler.Så var det bare å gi gass bortover dyrahugsryggen og skli ned snøfeltene slik at Marius rakk middagen og møtet med gjestene han skulle ha på Storen neste dag.Det nådde vi med margin og kunne konstatere at vi hadde gjort hele turen på rimelig kort tid.spesielt i forhold til forholdene vi opplevde på klatringa.Det var en tur med flyt,slik alpine turer skal være!
Midt-Troms Tindegruppe 
You must be logged in to post a comment.