Midt-Troms Tindegruppe

Så var det på han igjen, nok en alpin start til stor iritasjon i det øyeblikk vekkerklokka ringte søndag 15-jan kl 0700… Denne gang hadde jeg avtalt med lokalhelten, og veteranen Aadne Olsrud, Tamokdalens store sønn, isklatring med han i Tamokdalen. Han hadde lokket meg med store ord om feite fine fosser på rad og rekke, korte anmarsjer, fine værforhold, lite snø i sidene, og iskvalitet man ikke kunne finne maken til…og etter at han hadde mailet meg en del bilder av fossene, ble jeg lokket med. Jeg dro med meg Aksel, som er en ung og fremadstormende alpinist og ishugger for tiden. Alltid klar for nye turer som vanlig. Etter en kort guiding gjennom Tamokdalen med Aadne, der han viste oss alle fossene, og fortalte om alle fine toppturene i området, var det bare en ting og si; DET HAN HADDE LOKKET MED STEMTE PÅ EN PRIKK!! Fossene var på rekke og rad og anmarsjene korte, det var bare en ting å gjøre, velge en av de, og begynne å klatre! Vi ble enige om at jeg som en gjestene, skulle få gleden av å begynne å lede, noe jeg tok fatt på med iver og mot. Etter å ha kjent på kroppen at man fortsatt var litt rusten på led fra i fjor, tok man det litt roligere og behersket.

En hengende standplass ble laget, og jeg kunne se de to andre bevege seg i takt og tone opp mot meg. Isen var perfekt! Så tok veteranen Aadne fatt på den loddrette søyla på neste taulengde. Han gjorde en solid jobb opp til neste stand, selv om vi alle kunne konstatere at syken var tilstede pga rustenhet fra i fjor.

Så fikk Aksel forsøke seg for første gang isklatring på led på en moderat bratt is, noe han gjorde bra og i god stil!

Vi gikk meget fornøyde ned til bilene, og ble enige at her skulle vi møtes igjen for nye utfordinger! Kanskje en isklatresamling i Tamokdalen i regi av klubben og Aadne! Vi avsluttet med kaffe og sjokolade i peisestua hos Aadne! Nok en fin dag ute i det fri!  

Av Bent Vidar Eilertsen 

En alpin historie av Aksel Sveum.

Det var fredag etter juleferien. Vi dro rett til den nye veggen i Istindportalen. Her ble jeg fullstendig ydmyket av Bent som hadde tilbrakt juleferien på treningsleir i El Chorro. Så mens jeg febrilsk prøvde å holde meg fast i normalt gode tak, sto Bent og sikret å la ut om nier on-sighter og hasjrøykende sportsklatrere i Spania. Noe godt kom det ut av det, for vi traff Johan og Dr.Eivind der. Isklatring neste morgen ble avtalt! Etter en alpin start, men stegjernsjustering var vi forsinket, men likevel før de to andre, som også måtte justere litt på utstyret. Dagen ble tilbrakt på is, noe som vakte lyst på mer klatring. Bent ytret ønske om det samme, så vi var da ett taulag. Kvelden ble brukt til å se klatrefilmer, diskutere rutevalg og finne fram utstyr. Forberedelsene var altså svært grundige helt til det tikket inn en melding på Bent sin mobil om et vorspiel med tretten jenter og bare en gutt. Dette vakte både nysgjerrighet og bekymring fra min side! Nysgjerrighet fordi det ville bli over fire jenter per gutt, (ganske uvanlig), men bekymring fordi dette representerte en stor fare for morgendagens klatretur. Jeg var altså noe skeptisk til en slik utflukt bare for å se på godsakene, men jeg lot meg overtale. Det ble seint. Det var mange jenter og noen av dem var ganske søte også, men tankene kretset rundt morgendagens klatretur. Klatreren i meg hadde overtaket over instinktene. Det var med dårlig samvittighet jeg banket på døren til Bent sitt soverom kvart på åtte neste morgen. Det var min tur til å stå for den alpine starten, og det virket ikke som Bent satte pris på min iver overfor oppgaven. Her gjaldt det å være hard og innhuman for dagene i januar er korte. Vi kom oss av gårde. Bilen var full av sekker, skiutstyr, isøkser og sikringsmidler av ymse slag. Vi holdt alle muligheter åpne.  Kursen ble satt mot Kvænan på Senja. Der ble bilen parkert og jeg ble stående utenfor bilen, noe overveldet over størrelsen på fjellmassive. Klatreren i meg leita etter mulige linjer, mens fornuften min prøvde å få meg til og huske at klatring tar tid. Vi kom opp med et par mulige alternativer og ble enige om en rask anmarsj mot en spennende fjellformasjon. Formasjonen hadde flere mulige linjer, men en rygg fra høyre så kortest ut, og fjellet så ut ti å være bart. Vi trakk begge denne konklusjonen mens vi gikk oppover. Det krevde ingen diskusjon for å bli enige: ryggen ble vår linje!

Bent var gira og ville lede den første taulengden. Standplass ble etablert i en snøbakke ved foten av ryggen. Bent begynte å gå ut tau. Etter en stund stoppet det opp, jeg kunne ikke se han, og begynte etter hvert å lure på hva han holdt på med. Hva skjer i den andre enden? Var klatringen vanskelig, eller drev han å lagde standplass? Tauet strammet seg opp, jeg måtte gi ut tau og fikk øye på Bent sin gule jakke oppe på ryggen. Standplass ble satt og jeg klatret opp til standplassen. Klatringen var morsom, med mange små crux, og fjellet holdt god kvalitet. Standplassen var delvis hengende på en 15cm brei hylle. Vi var begge opprømt over å ha funnet flott klatring og godt fjell på Senja! Jeg gledet meg til å lede videre. Den neste taulengden startet med et kort svaopptak rett over standplass opp til en renneformasjon der ruta måtte gå videre. Kanskje var det dårlig teknikk, klumpete plaststøvler eller kalde fingrer. Uansett måtte jeg innrømme nederlaget etter å ha falt, og sklidd ned på standplasshylla to ganger, hengende etter en kile jeg satt i blinde på oversida av opptaket. Hver gang jeg følte at jeg bare hadde ett flytt igjen, sklei jeg av det fottaket jeg sto på. Jeg psyket ut, og måtte spørre Bent om han kunne tenke seg å lede videre, noe han var mer enn villig til! Her vil jeg gjerne berømme min kjære turkamerat. For istedenfor for å komme med en frekk kommentar, fortalte han at han også hadde opplevd å psyke ut noen ganger. Bent ledet videre forbi svapartiet, som ikke så helt lett ut for han heller, (litt greit synes jeg). Derfra gikk han opp til en god hylle hvor rappelfeste ble laget, for det begynte å mørkne. Vi rapellerte av ruta, kveilet tau, og jeg gikk ned til bilen.  Det hadde vært en flott tur, selv om vi manglet noen taulengder på toppen. Vi kommer tilbake seinere for å fullføre ruta! Vi kommer tilbake seinere for å fullføre ruta!